De kom til Harstad for å studere, og trivdes så godt at de ble: – Det beste som har hendt meg

Det var første studiedag høsten 2019, ved UiT Norges Arktiske Universitet, campus Harstad. 

Da fikk June Skaret fra Rjukan øye på Tine Dolmen Håra fra Sandnes. Og bestemte seg for å gjøre henne til sin nye bestevenn. 

Slik ble det. Siden den gang har de to nærmest vært uadskillelige – og etter studiene bestemte begge seg for å bli boende i Harstad.

Eller nesten. 

Historien er litt mer sammensatt enn det.

Junes historie...

June hadde en fin studietid i Sør-Troms, sammen med Tine. Men hun var fast bestemt på at yrkeskarrieren skulle skje et annet sted. Dermed bestemte hun seg for å dra hjem til Rjukan igjen, og ha det som utgangspunkt for det som skulle skje videre i livet.

– Etter studiene forlot jeg Harstad og dro hjemover til Rjukan for å starte på resten av livet. Men det ble ikke helt riktig for meg likevel, forteller June.

Bare kort tid etter hun hadde kommet hjem til Rjukan, begynte hun å føle på en lengsel etter Harstad. Angeren begynte å komme krypende sakte men sikkert. 

For mens hun hadde vært i Harstad i studietida, hadde hennes gamle bekjentskapskrets gått videre i livet. Det var ikke mye igjen av hennes gamle liv i Rjukan.

Junes nærmeste var i Harstad. Og det gjorde vondt.

June bestemte seg for å dra tilbake til Harstad på besøk til Tine en liten tur, for å se om det kunne hjelpe på savnet. 

I realiteten ble det forsterket. 

– Jeg savnet Tine veldig, og da jeg var tilbake hos henne, fikk jeg også kjenne på hvor mye jeg savnet Harstad. På flyet tilbake begynte jeg å gråte, og bestemte meg for å ta flyttelasset og dra nordover igjen. 

Tines historie...

Mens June frivillig hadde søkt seg til vernepleierstudiene ved campus Harstad, og nye eventyr i nord, måtte Tine motvillig takke ja da hun ikke kom inn på samme studie i Sandnes.

Da Tine var hjemme i Sandnes og forberedte seg til å begynne et nytt liv i Nord-Norge, presset tårene på. 

I nord ventet et studieliv hun ikke ante noe om.

– Før jeg dro nordover, var jeg livredd. Alt var ukjent, jeg kjente ingen. Før Harstad hadde jeg aldri vært nord for Trondheim.

Men hun hadde ikke noe valg, og måtte sette seg på flyet nordover, og det skulle ikke ta lang tid før hun skjønte at valget om å dra til Harstad var riktig.

Harstad satte raskt spor i Sandnes-jenta. Spor som har nådd langt inn i sjela. Hun er nå på et sted i livet som knapt kunne vært bedre.

– Det er det beste som har hendt meg, sier Tine og viser til livet hun har fått her nord.

Nå er de begge samlet i Harstad igjen - uten planer om å forlate

De to jentene bodde de første årene sammen, men etter hvert fant de hvert sitt sted å bo. Mens June har fått seg samboer, bor Tine for seg selv.

– Du må få med i artikkelen at jeg er singel, skyter den sprudlende Rogalands-jenta inn.

Verken Tine eller June har planer om å forlate Harstad med det første, og skryter av den lille nordnorske byen hvor de to møttes for første gang.

– Harstad er en veldig bra studentby som har mye å tilby. I tillegg til alt som finnes i selve sentrum, har du fjellene, havet, og folkene tett på deg, sier de. 

De har begge også fått interessante jobber i byen. Mens Tine jobber på Fontenehuset, jobber June i dag hos Harstad kommune. 

June forteller at de to venninnene har brukt årene i nord på å bli kjent med områder de kun hadde hørt om tidligere.

– Vi har vært på mange turer. Lofoten og Vesterålen er jo helt spektakulær, og kun en liten kjøretur unna. Eller….man får jo et helt annet forhold til avstander her nord. Fem-seks timer i bil er jo ingenting, sier hun og gapskratter.

Bannskapen er noe Tine trekker fram. I Nord-Norge er folk langt mer rett fram, og snakker rett fra levra. Selv var hun ikke vant med at man kunne dra fram et banneord i ny og ne.

– Men her sier man ting som de er. Foreleserne banner, studentene banner…ja man gjør litt mer som man selv vil her.